Altaposten ble ikke innklaget til Pressens Faglige Utvalg i 2019 og er følgelig heller ikke vurdert av utvalget i konkrete saker.
Det betyr ikke at Altaposten har vært fri for tøffe og vanskelige prioriteringer knyttet til VVP og redaktørplakaten. Det er i den forbindelse verdt å nevne at alternative vurderinger fra redaktørforeningens sekretariat er av stor verdi for en liten lokalavis.
I forbindelse med helikopterulykken ble vi daglig konfrontert med vanskelig avveininger, spesielt når det dreier seg om en så fatal ulykke for lokalsamfunnet, som rammet så unge mennesker. Vi har valgt å være tilbakeholden i forhold til mennesker som potensielt er i sjokk eller i sorg, samtidig som vi forsøkte å tilnærme oss pårørende, familie og venner på en sober måte. Dekningen av begravelser ble avklart med de etterlatte, og vi var som følge av dette tilstede på tre av begravelsene. Samtidig som vi valgte en forsiktig tilnærming måtte vi og være bevisst på samfunnsrollen og det store informasjonsbehovet, ikke minst når det gjelder hva som har skjedd og hvorfor. Dette er noe vi har arbeidet med kontinuerlig.
Sikring av bildemateriell krever tilstedeværelse og Altaposten valgte å være tett på. Det gjorde at vi også valgte å dra til selve ulykkesstedet dagen etter ulykken, i tett samspill med politiet. Det ga en debatt om hvor nærgående bildene bør være, spesielt knyttet til sorg, de omkomne og helikoptervraket. I ett tilfelle valgte vi å trekke tilbake et bilde som ble for nærgående for en av de pårørende. Her viser det seg at terskelen for hva som trykkes i lokalavisa og riksmedier er veldig forskjellig.
Vi har også vært opptatt av å bevisstgjøre leserne på at det var seks unge dødsofre i ulykken, inkludert den svenske piloten. Derfor har vi hatt tett dialog med helikopterselskapet, som har kunnet sikre dialog med familien.
Parallelt skal man ivareta sin ansatte, som jobber med en tragedie for hele lokalsamfunnet. I redaksjonen var man flinke til å ta vare på hverandre, men det er ingen tvil om at det ble en stor belastning over tid. Altaposten valgte derfor å ha et møte med helsepersonell, en slags debrifing for å snakke ut. Det er også viktig å ha med seg at Altapostens medarbeidere også tidvis jobber for VG og TV2, i praksis med andre oppdragsgivere og redaktører.
En annen utfordring i forbindelse med dekningen av ulykken, er hvorvidt saker skal være åpne eller bak betalingsmur. Dette var en sak med stort informasjonsbehov og saker med sensitive temaer. Vi valgte derfor å ha det meste av dekningen åpen, spesielt de første ukene.
Dilemmaet er likevel opplagt: Lukker du artikler, mener gjerne deler av brukerne at man skal ha betalt for å dekke tragedier. Er sakene åpne, blir beskyldningene gjerne at man generer trafikk på en tragedie. Det viktige kan være å ha en konsistent tilnærming til hvorfor man gjør sine valg.
Generelt fra medieåret er vi opptatt av å følge kildeutvalgets tilnærming til sitatpraksis. Vi er åpen for at den norske modellen er for liberal og skaper lavt presisjonsnivå. Vi er opptatt av å være tilpasningsdyktig på dette området, og den største utfordringen og oppgaven må være å forklare våre brukere og intervjuobjekter hvordan og hvorfor vi gjør som vi gjør.
I det daglige kjenner vi på at antallet informasjonskonsulenter øker. Problemet oppstår når journalistene føler at dette blir et filter mot informasjon og intervju med primærkilder, enten det er kirurger, lærere eller de som brøyter veiene. Vi føler at dette filteret tetner til og at spørsmålene som stilles på epost kan tildekke i stedet for å skape åpenhet.