Kjeldebruk
Det er ikkje til å skjule at dei tilsette i redaksjonen har eit stort produksjonspress og oftast kort tid til deadline. (Deadline er forresten heile døgnet, sidan nyheiter skal ut på nett så fort som råd.) Utan å ha ført statistikk, er det nærliggande å slå fast at det er flest menn som vert intervjua i Vikebladet Vestposten. Årsaka er nok at det er flest menn i leiande posisjonar i Hareid og Ulstein, til dømes er begge ordførarane menn. Dei fleste næringslivsleiarane er menn, men i kommunane er det fleire kvinner som er einingsleiarar. Så ofte har vi ikkje anna val enn å ty til menn som kjelder.
Står valet mellom ein mann og ei kvinne i til dømes eit portrettintervju, vel vi ofte kvinna. I tillegg har vi eit mål om å nå fleire i aldersgruppa 20-45 år og har dei siste åra leita medvite etter kjelder i den alderen.
Det som kanskje er vår største utfordring, er å få ned talet på einkjeldesaker. Det handlar mykje om å ta seg tid til å leite etter minst ei kjelde til.
Kva er den viktigaste pressetiske diskusjonen de har hatt internt i 2019?
Her er det nærliggande å trekkje fram saka om han som vart ordførar i Hareid etter lokalvalet hausten 2019, Bernt Brandal. I løpet av valkampen fekk vi fleire tips om at Brandal vart straffedømt for mange år sidan. Før valet i 2019 hadde Brandal bak seg ein periode i Hareid kommunestyre, og stilte no som ordførarkandidat. Fortida hans hadde ikkje vore tema i Hareidspolitikken før valet, og heller ikkje brukt av politiske motstandarar i diskusjonar i valkampen. Men folk snakka og rykta gjekk.
Diskusjonen i redaksjonen gjekk på om vi burde ta tak saka eller ikkje då det viste seg at han kom til å bli ordførar.
Det som talte imot å omtale fortida hans, var at Brandal hadde gjort opp for seg for lenge sidan: den rettskraftige dommen kom våren 2001. Der vart han dømt til fengsel i eit år og inndraging på 250.000 kroner for fiskejuks og underslag. Var det nødvendig å rippe opp i ei sak som var opp og avgjort for lenge sidan? Det er eit lite samfunn, burde omsynet til Brandal og familien hans vege tyngst? Kunne ein omtale i avisa øydelegge sjansen hans til å bli ordførar?
Det som talte for å lage ei sak, var at Brandal no skulle i gang med det høgaste tilltitsvervet ein politikar kan ha i ein kommune: å vere ordførar. Kunne innbyggarane stole på ein politikar som er dømd for juks og underslag? Kunne Brandal fungere som ordførar når folkesnakket gjekk? Og visste dei andre samarbeidspartia og kommuneadministrasjonen om dommen?
Vi landa på at vi ikkje kunne la vere omtale fiskejuksdommen mot den nye Hareidsordføraren. Lokalavisa er den næraste til det, sjølv om det kunne kjennest ubehageleg. Det viste seg at Brandal hadde venta på den telefonen frå lokalavisa. Han hadde også fortalt samarbeidspartia, familien og kommuneadministrasjonen om dommen.
Og han ville la seg intervjue.
Etter at intervjuet var publisert, fekk vi ein god del reaksjonar frå lesarane. Nokre meinte det var totalt unødvendig av oss å dra fram den gamle saka, medan andre rosa oss for å ha teke livet av folkesnakket og rykta som gjekk.
Kva retningslinjer følgjer redaksjonen for avpublisering av saker som finst tilgjengeleg digitalt?
Det er ikkje ofte dette er ei problemstilling i Vikebladet Vestposten. Det hender at tidlegare intervjuobjekt tek kontakt og vil ha fjerna ein nettartikkel, til dømes fordi dei er misfornøgde med bilda. Vår redaksjonelle haldning er at det skal svært mykje til for å etterkome eit slikt ønske- vi driv ikkje og riv ut sider frå papiravisa heller, for å seie det litt flåsete.
Det skjer av og til at vi avpubliserer ei sak vi har posta på Facebooksida til avisa. Til dømes skjedde det sommaren 2019, då vi skreiv ei sak om at muslimar på Hareidlandet vart skremde etter åtaket i ein moské i Asker. Då vi lenka til nettsaka på Facebook, kom det etter kvart så mange hatske kommentarar mot muslimar at vi ikkje såg anna råd enn å ta saka vekk frå Facebook.
Sosiale medium er i aukande grad viktige både som kjelder og som publiseringkanalar for redaktørstyrte media. Kva særlege utfordringar representerer dette?
Sosiale medium som kjelder: Her gjeld dei same kjeldekritiske reglane som elles i journalistikken. Utfordringa er at kven som helst kan publisere kva som helst- til dømes frå ulukker. Folk flest følgjer ikkje Ver Varsam-plakaten.
Når vi sjølv publiserer i sosiale medium, er det viktig å hugse at redaktøransvaret gjeld også der. Det kan gå ganske heftig føre seg i kommentarfeltet (sjå førre punkt om avpublisering), og utfordringa er at kommentarfelta er døgnopne. Eit døme: i 2019 publiserte vi ei sak om ein ungdom, som hadde fått hjelp til å kome seg ut av ei kriminell løpebane. Etter avtale med han, brukte vi berre fornamnet hans i avisa. Då vi posta saka på Facebook, var det fleire som tagga han i kommentarfeltet- noko som førte til at heile namnet hans då vart ope. Vi valde å skjule dei kommentarane.