Redaksjonelt samarbeid

Avisoversikt

Redaksjon Opplag Lesere daglig* Daglige lesere nett** Høyeste uketall nett Høyeste uketall mobil Red. Årsverk Sider Ledere Kommentar, kronikk Leserinlegg Nettinnlegg
Adresseavisen 67 202 210 000 150 500 94 18 032 141 665 800 34 468
Altaposten 12 4 712 151 40 600 550
Andøyposten 1 823 15 900 14 100 3 2 260 98 142
Bladet 10 900 10 4 900
Brønnøysunds Avis 10 500 7 500 6 3 592
Driva 10 200 4 800 5 45 40 250 500
Dølen 4 1 600 40 2 155 120
Fjordabladet 4 100 2 700 5 2 784 101 266 276
Fjordenes Tidende 10 500 5 500 6 3 600 101 650 520
Fjordingen 7 600 3 500 6 2 750 93 780
Fjuken 3 879 4 1 492 153 153
Folkebladet 5 767 16 300 9 100 13 11 500 609 102 2 000 664
Fosna-Folket 17 000 9 100 7 3 752
Framtid i Nord 8 3 500 101 35 450 640
Harstad Tidende 9 084 28 500 19 900 13 9 760 305 80 1 605 750
Hitra-Frøya 11 400 6 900 6 3 000
Inderøyningen 1 883 6 000 1 1 148 48 100
Innherred 15 900 12 400 9 5 280
iTromsø 8 176 40 900 34 200 20 13 140 303 270 935 1 401
Møre-Nytt 10 500 5 500 5 3 584
Namdalsavisa 10 467 24 300 11 800 20 9 556 270 150 1 300 1 500
Opdalingen 6 300 3 200 3 85 300 300
Romsdals Budstikke 16 241 44 700 31 600 23 10 328
Snåsningen 1 489 2 1 100 47 1 21
Steinkjer-Avisa 4 1 773 90
Sunnmøringen 1 694 3 1 164 28 2 120 50
Sunnmørsposten 79 600 50 400 38 10 408
Sør-Trøndelag 20 800 13 600 11 6 432 5
Trønder-Avisa 17 849 51 200 24 000 34 12 682 345 120 2 670 2 528
Trønderbladet 14 000 7 100 5 4 284 95 500 500
Vesteraalens Avis 1 726 15 500 14 100 4 3 166 147 69
Vestlandsnytt 9 700 2 900 4 2 800
Vigga 3 1 308 48 150
Vikebladet Vestposten 10 200 5 400 5 3 652
Vesterålen Online 14 200 14 200 8 103 51 730
Åndalsnes Avis 7 400 3 600 5 2 980
SUM Polaris Media 2017 147 280 713 200 478 500 409 172 019 3 201 1 615 14 157 45 650
SUM Polaris Media 2016 288 086 694 150 451 400 456 194 754 2 625 27 017 104 673
Legg til i min rapport

Kommentar fra stiftelsen

Polaris Media, inklusive avisene fra Trønder-Avisa Konsern, har publisert redaksjonelle årsregnskap siden 2009. Siden 2010 har Stiftelsen Polaris Media i tråd med stiftelsens vedtekter levert egne kommentarer til disse regnskapene. Polaris Media omfatter nå 36 mediehus. Stiftelsens styre har bestått av Kine Hellebust, Gry Cecilie Sydhagen, Svein Brurås og Henrik Syse (leder).

Legg til i min rapport

Redaksjonell organisering

Det redaksjonelle arbeidet i Polaris Media er tuftet på Redaktørplakaten og «lov om redaksjonell fridom i media» som begge understreker redaktørens selvstendighet innenfor rammen av virksomhetens formål og grunnsyn.

Stiftelsen Polaris Media skal ifølge vedtektene påse at konsernets publisistiske plattform blir ivaretatt. Den er et viktig kontrollorgan som også har rådgivende funksjoner.

Redaktørforum

Redaktørenes fulle uavhengighet er ikke noe hinder for et utstrakt faglig samarbeid, noe vi har lagt stor vekt på helt fra etableringen av Polaris Media. Redaktørforum skal ivareta disse oppgavene og skal være et redaksjonelt «lim» i konsernet. Alle NR-medlemmer i konsernet kan være med i redaktørforum.

Arbeidsutvalget i redaktørforum i 2019. Øverst: Hanna Relling Berg, Ole Bjørner Loe Welde, John Arne Moen og Kirsti Husby. Under: Steinulf Henriksen, Erling Wåge og Roger Rein.

Formål og oppgaver

Redaktørforum er ikke en del av den formelle konsernstrukturen i Polaris og står uavhengig av denne. Redaktørforum er et publisistisk samarbeid med produktutvikling, etisk bevissthet og journalistfaglig kompetanseheving som viktigste formål. Forumet skal også bidra til utveksling av informasjon og etablering av gode nettverk.

Disse formålene ivaretas særlig gjennom følgende årlige tiltak:

  • En utviklingskonferanse som skal speile noen av de utfordringene som redaksjonene står i, som henter impulser utenfra og er arena for diskusjon, debatt og refleksjon.
  • En redaksjonell årsrapport der alle konsernets ansvarlige redaktører rapporterer om siste års virksomhet. Her rapporterer også redaktørforum om sin aktivitet, og stiftelsens styre kommer med sin tilbakemelding.
  • Utdeling av de redaksjonelle Polarisprisene

Under redaktørforums årlige utviklingskonferanse velges arbeidsutvalget (AU) som koordinerer virksomheten. AU tar initiativ til redaksjonelt samarbeid og bidrar til at konferanse, årsrapport og prisutdeling blir gjennomført. AU tar opp publisistiske problemstillinger som er av felles interesse for konsernets redaktører. AU avholder årsmøte under utviklingskonferansen og skriver årsmelding til årsrapporten. AU er også sekretariat og valgkomite for konsernets redaksjonelle stiftelse.

I AU skal alle underkonsernene i PM, inklusive Trønder-Avisa, være representert. For tiden er sammensetningen slik:

Sjefredaktøren i Adresseavisen (også med i KL), sjefredaktørene i Trønder-Avisa, Sunnmørsposten og Romsdals Budstikke. En av redaktørene i PM Nord-Norge, en av redaktørene fra de mindre mediehusene i PM Nordvestlandet og en av redaktørene i Adresseavisen-Gruppen. Arbeidsutvalget velger selv sin leder.

Arbeidsutvalget i redaktørforum 2019:

Ole Bjørner Loe Welde, Romsdals Budstikke
Hanna Relling Berg
, Sunnmørsposten
Kirsti Husby , Adresseavisen
Steinulf Henriksen, Folkebladet
Erling Wåge, Fjordenes Tidende
John Arne Moen, Trønder-Avisa
Roger Rein, Innherred

Stiftelsen

Ifølge Polaris Medias vedtekter skal stiftelsen påse at konsernets publisistiske plattform blir ivaretatt. Rent konkret har stiftelsen tre oppgaver:

1. Ved ansettelse av sjefredaktør i ledende mediehus i konsernet skal stiftelsen, før ansettelsen, avgi uttalelse om den kandidaten som er foreslått, etter innstilling fra styret.

2. Stiftelsen skal videre avgi uttalelse og har vetorett ved forslag til endring av den redaksjonelle plattformen.

3. Dessuten skal stiftelsen kommentere selskapets årlige publisistiske rapport, det vil si den redaksjonelle årsrapporten.

Stiftelsen kan også i særlige tilfeller konsulteres av styret i andre publisistiske spørsmål.

Den redaksjonelle plattformen er formulert slik i vedtektene for Polaris Media ASA § 3:

Selskapets publisistiske virksomhet skal drives på en måte som fullt ut sikrer den redaksjonelle frihet, uavhengighet og integritet i overensstemmelse med Redaktørplakatens prinsipper.

Selskapets medier har en forpliktelse overfor sine lesere, seere, lyttere og brukere om å stå for en nyhetsformidling som er fri for bindinger, åpen for meningsmangfold og på vakt mot maktmisbruk.

Selskapet bygger sin virksomhet på lokal og regional forankring. Det er et overordnet mål å være talerør for – og kritisk medspiller til – en positiv utvikling lokalt og regionalt, og samtidig sette dagsorden nasjonalt.

Stiftelsens styremedlemmer i 2019:

Følgende styremedlemmer er utnevnt av konsernstyret:
Henrik Syse (f. 1966), leder, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), professor ved Bjørknes Høyskole, forfatter, foredragsholder.
Gry Cecilie Sydhagen (f. 1974), gründer og næringslivsleder.
Kine Hellebust (f. 1954), skuespiller, sanger, forfatter og billedkunstner

Utnevnt av Norsk presseforbund:
Svein Brurås (f. 1955), Dr.philos, professor ved Høgskulen i Volda.

Vararepresentant for Norsk Presseforbund: Kristine Foss, juridisk rådgiver i Norsk presseforbund

Legg til i min rapport

Årsmelding stiftelsen Polaris Media 2019

Innledning til Polarisstiftelsens kommentarer

Henrik Syse, styreleder, på vegne av stiftelsens styre

 
For Polarisstiftelsens styre er det alltid like spennende å lese redaksjonenes rapporter. Det bales med etiske, økonomiske, politiske og praktiske problemstillinger, det lages oppslag og saker som er med på å forme lokalmiljøet, og det spørres hele tiden hvordan man kan bli bedre. Rapporteringen gir et sammensatt og samtidig helhetlig bilde av avishus i bevegelse. Slik skal det være i en foranderlig tidsalder.
Den digitale transformasjonen er i hovedsak i ferd med å lykkes. Mange avishus opplever økning i digitale abonnenter («pluss-abonnenter»), og det digitale og papir utfyller hverandre. Nedbemanning og færre papirutgaver er stadig en utfordring flere steder, men den overordnede tonen i rapportene er overveiende optimistisk.
De etiske debattene rundt temaer som identifisering, publisering av private bilder og historier, bindinger og uavhengighet, digitale utfordringer (som avpublisering og sosiale medier som nettkilder) og hvordan man kan være en god og samtidig kritisk del av lokalsamfunnet, har alle funnet sin vei inn i redaksjonene. Fra Stiftelsens side ønsker vi oss et kontinuerlig trykk i slike samtaler og debatter. Dette har ikke bare til hensikt å gjøre mediene til mer troverdige og respekterte formidlere av nyheter, som i sin tur får solgt sine produkter. Det handler også om profesjonalitet og kompetanse. Journalistikk skal representere språklig god, etisk gjennomtenkt og grunnleggende etterrettelig formidling. Det oppnår man aldri uten en vedvarende tilstedeværelse av slike debatter, ikke minst i kjølvannet av PFU-fellelser (som det for øvrig har vært få av i 2019). Vi takker alle aviser som har svart på Stiftelsens utfordringer, og vi takker for gode og perspektivrike årsrapporter.
Stiftelsens styre i 2020 består av Gry Cecilie Sydhagen, Kine Hellebust, Svein Brurås og ny leder Henrik Syse, som fra og med januar 2020 har overtatt styreledelsen etter uforlignelige Per Edgar Kokkvold. Per Edgar takkes for stor og betydningsfull ledelse av stiftelsens arbeid, og vi håper på fortsatt interesse fra hans side.
Vi har i år laget hvert vårt essay til stiftelsens del av årsrapporten. Alle sammen er på forskjellig vis inspirert av mediehusenes rapportering. Gry Cecilie Sydhagen har dykket ned i problemstillingene rundt avpublisering; Kine Hellebust har tatt et sammenfattende skråblikk på Nord-Norge-mediehusene og deres rapporter, og ikke minst gått inn i problematikken rundt «debatt-troll»; Svein Brurås diskuterer krevende problemer knyttet til kilder og uavhengighet; og Henrik Syse debatterer sosiale medier og digitalisering. Til sammen håper vi at disse bidragene gir et godt bilde av de etiske og samfunnsmessige minefeltene (men også de mange spennende mulighetene!) som en avisredaksjon anno 2020 står overfor. Vi har i år ikke maktet å kommentere hver eneste mediehus-rapport som er kommet inn, men vi håper leserne og ikke minst redaksjonene ser at våre bidrag er inspirert og formet av det som redaksjonene har meldt inn og fortalt om.

Evighetsmaskinen Internett er en utfordring for pressen

Gry Cecilie Sydhagen

Internett er som en evighetsmaskin. Papirmedier er riktignok også bestandige, men det er mye vanskeligere for allmennheten å finne igjen innholdet. Å gjenfinne gammelt stoff er blitt langt enklere nå, med søkemotorer og indekser som gjør at vi på få sekunder kan finne den tilsynelatende mest bortgjemte sak.
Det tilligger den ansvarlige redaktør å avgjøre om publisert historisk materiale skal tilgjengeliggjøres i opprinnelig eller endret form. En kilde har ikke krav på å få innhold endret eller slettet i etterkant av publisering (med mindre dette fremgår av rettsavgjørelse).
Sletting eller avpublisering er den mest omfattende form for inngripen som tenkes kan i et mediums arkiv, og denne muligheten bør benyttes med varsomhet, av hensyn til arkivets betydning som historisk kilde.
På bakgrunn av dette var stiftelsens spørsmål til mediehusene i Polaris det følgende: Hvilke retningslinjer følger man i redaksjonen for avpublisering av saker som finnes tilgjengelig digitalt?
De aller fleste avishusene har besvart spørsmålet fra stiftelsen. Og det er gjennomgående samstemthet, om enn også en del forskjeller. Noen har etablerte rutiner, noen ikke. Noen tar det som det kommer, grunnet i at det sjelden eller aldri forekommer henvendelser. En kan imidlertid se at det er en økning i slike forespørsler. Dette skyldes nok vår sosiale-media-verden og muligens en personlig oppfatning at det er «min» rett å bestemme på hva som ligger ute på nettet om meg som privatperson.
Kanskje vil nye og strenge regler, som GDPR, og fokus på forsiktighet med hva du deler på sosiale medier, også gi et økende antall henvendelser til mediehusene. Årsakene til flesteparten av ønskene om avpublisering er voksne som angrer på artikler som de deltok i eller var del av da de var yngre, at man ikke liker et bilde, at man var i et belastende miljø, at det bringer frem igjen eldre kjæresteforhold, bryllup, bildegalleri eller eldre straffesaker, samt frykten for at en arbeidsgiver søker opp ting man ikke ønsker skal bli lagt merke til. Det kan også være mer tungtveiende grunner, for eksempel at man lever på hemmelig adresse eller lignende forhold som kan være farlige eller skadelige dersom de kommer frem. Det kan også handle om uklarheter rundt samtykke, påstander om faktafeil eller at man føler seg feilsitert. Å fjerne navn og eventuelt endre bilde kan være mulige måter å imøtekomme ønsker i slike situasjoner på.
Særlig etter at den nye personvernlovgivningen GDPR kom, er det mange som tror at de har rett til å få slettet det avisen har skrevet om en, eller bildet som ble tatt, særlig når saken ikke lenger er nyhetsaktuell. Det er imidlertid slik at personopplysningsloven her har unntak for personopplysninger som behandles utelukkende for journalistiske formål. Da har man ikke automatisk rett til å få saken slettet.
Stiftelsen er av den oppfatning at avpublisering er noe som skjer – og nok bør skje – svært sjelden. Det er tydelig at dette er noe mediehusene unngår så langt det lar seg gjøre. De fleste avgjørelser om avpublisering tas av redaktørene og er nøye gjennomtenkt.
Vi ser en noe lavere terskel for avpublisering på Facebook og andre sosiale medier. Avpubliseringene som er gjort her, er skjedd på bakgrunn av voldsom netthets og kommentarer som ikke hører hjemme i artikkelen. Ellers ser vi at flere mediehus benytter avindeksering, dvs. at det angjeldende stoffet blir vanskeligere å finne i søkemotorer. De fleste mediehusene har en mer liberal holdning til å gjøre innholdet vanskeligere tilgjengelig enn til å slette det helt, men også her må det sterke grunner til. Noen mediehus etterlater også kommentar i artikkelen med rettelser og note samt opplysning hvordan den enkelte kan gå frem for å varsle søkemotorer, da google-søk ofte er en årsak bak ønsket. Det kan være en god skikk for alle mediehusene.
I utgangspunktet skal avpublisering skille mellom privatpersoner og offentlig rolle, da terskelen er mye høyere i saker fra politikk, rettsvesen og næringsliv. Generelt må man spørre: Har publiseringen skjedd ved en feil? Uten samtykke? Eller er det alvorlige feil i artikkelen?
Tidligere generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund har uttalt til nrk.no: «Dette er et område der mange redaktører er usikre på hva de skal gjøre. Men vi får stadig mer erfaring etter hvert som tiden går.» Hun mener det er mange måter å møte disse personenes ønsker på. Vi kan anonymisere navn og bilde, vi kan gjøre det slik at innholdet ikke er søkbart på google, eller vi kan ta det bort. Vi kan ikke fjerne alt, bare fordi folk spør om det. Noen ganger er det uetisk å fjerne innhold, andre ganger er det uetisk ikke å gjøre det. Stavrum er opptatt av ikke å skremme folk fra å delta i den offentlige debatten og vil at folk skal føle seg trygge på å stille opp i media. Det er viktig for journalisten. «Nettopp derfor må pressen møte berettigede ønsker om å fjerne ting i etterkant med gode resonnementer, forståelse og varsomhet,» sier hun.
Stiftelsen føler seg trygg på at avpublisering blir håndtert på godt vis og takker for alle bidrag til å få mer innsikt i dette krevende saksfeltet.
Vi velger å avslutte med et sitat fra Linda Eikrem i Vikebladet/Vestposten: «Vi driv ikkje og riv ut sider frå papiraviser heller, for å seie det litt flåsete.»

Dei nordnorske mediehusa 2019: Utvikling og og endringar frå ein langstrakt og øyrik landsdel med åtte mediehus

Kine Hellebust

Eg har i mitt essay i år fokusert på dei spennande nordnorske mediehusa under Polaris-paraplyen, og på kva som er skjedd i 2019. Det blir produsert papiraviser, nett, mobil, tablet, og TV, og mediehusa her i nord, og dette skjer i tett kontakt med potensielle og faktiske brukarar gjennom ulike aktivitetar, kunst og kultur, noe som visar at media i den nordlege landsdelen har aukande aktivitet - over heile landsdelen. Gjennom snart fem år som medlem av stiftelsestyret, inntil nyleg under leiing av Per Edgar Kokkvold, opplever vi at Polaris Media har utvikla viktige verktøy for korleis ein skal bli kjent med og ta i bruk nye og moderne brukarplattformar.
Ved å invitere tilslutta avishus til årvisse faglege samlingar med fokus på analyse, filosofi og røynsle har Polaris Media gitt alle involverte viktig kunnskap om korleis ein skal ta i bruk nytt verktøy og bli inspirert til vidareutvikling av muligheiter og fornying. Vi har opplevd konferansar med spennande førelesarar, vi har hatt sosiale oppgåver, prisdryss og gode, viktige samtalar med avishus frå andre kantar av landet.
Der tidlegare oppgitte bladfykar har kjempa mot abonnentflukt, som i verste fall har ført til nedlegging, visar rapportane frå mediehusa våre nå ein ny giv. Vi ser at bruk av moderne analyseverktøy og faglege oppdateringar har ført til auka interesse og fleire abonnentar, brukarar, publikum og entusiastar i lokalmiljøa. Rapportane frå 2019 visar at både små og store, gamle eller nyetablerte avishus i Polaris Media veks.
Det grundige analysearbeidet har skapt positive redaksjonelle endringar og snu-operasjonar, der man ligger framom utfordringane. Då blir redaksjonane sterkare, og dei får større kunnskap om korleis ein skal presentere store mediale hendingar. Det faglege arbeidet har gitt gode resultat for alle avishusa i nord.

Kommentar: Eit men…

 
Same kva ein grev opp, er det minst like mykje som er skjult.
Ei hand har alltid to sider – ei du sjølv ser, og ei du visar fram. Og nettopp derfor er det - utover nærområdet - at ein som undersøkande journalist også må vurdere gamle segment, uvanar og stagnasjon. Også derfor er det heilt avgjerande at lokale media driv kritisk og undersøkjande journalistikk.
Slik eg opplevar oppsummeringane av medie-året 2019 i den nordlege landsdelen, med åtte avishus tilknytt Polaris Media - same om dei gir ut avis kvar dag, eller ikkje – så er dei engasjert, interessert, reisande, skrivande og kvar dag på jakt etter ikkje berre nyhende, men vinkling, samanlikning og graving, mens dei i tillegg intervjuar heimkomne lokale stjerner og dissekerer nye og gamle saker som kan sette lys på urettmessige hendingar der folk framleis lir urettvist.

Mål og prioritering - Samandrag av redaksjonelle hovudmål:

 
Kva er dei redaksjonelle hovudmåla? Det er å lage attraktive produkt på alle medieplattformer for å skape størst oppslutning og solid innhald eigna til å skape engasjement hos lesarane, i tillegg til å formidle vinklingar og skape utvikling av dei viktigaste sakene i lokalsamfunna. I alle redaktørane si innrapportering ligg det ein ambisjon om ”å skjøtte samfunnsoppdraget på en god og uredd måte, belyse kritikkverdige forhold og beskytte mot overgrep og urettferdighet”.

Oppsummering av dei åtte avishusa i vår nordlegaste landsdel i alfabetisk rekkjefølgje:


Altaposten
(Alta) dekkjer Nordlysbyen Alta samt Kautokeino og Loppa. TV Nord og Radio Alta dekker Vest-Finnmark. I tillegg har dei ein informasjonskanal som spreier nyhende på eit kjøpesenter og på 30 flyplassar (saman med Avinor). Eigarselskapet Nordavis AS eig og driftar den samiske avisa Avvir og den kvenske avisa Ruijan Kaiku. Mediehuset har brukt tid på å byggje opp ei plussløysing, noe som har auka opplaget. Det er tydeleg at kvaliteten i Altaposten er blitt profesjonalisert. Analysen i avisredaksjonen og prioriteringane er skjerpa. Det førar til at brukarane blir nysgjerrig og engasjert. Resultatet avlar stort engasjement omkring såvel viktige prosjekt som lokale kvardagshendingar, med uredde kommentarar og leiarartiklar. Konsentrerasjon omkring det å vere relevant og nyskapande på alle plattformene gir alltid uttelling. Etter å ha sett oppslaga vil eg seie at Altaposten visar at dei har nådd eit viktig mål, så hald fram! Altaposten har hatt ein fantastisk kurve som speglar seg i førebuingane. Å ha 700 lesarinnlegg lovar særs godt for solid brukaraktivitet! I tillegg feira dei 50-årsjubileum og skapte stort engasjement i lokalsamfunnet. Den journalistiske samfunnsrollen skal alltid jobbe for å avdekke kritikkverdige forhold, stimulere til debatt og engasjement for brukarane, og dette har man lukkast med, noe saka om Alta sjukehus visar klårt. Alta, byen midt i Finnmark, skal ha eit fullverdig sjukehus. Noe anna er skamlaust. Dette engasjerar folk ikkje berre i området. Gratulerar med vel gjennomført 50-årsfeiring!

Andøyposten (Andenes) dekkjer heile Andøya og delar av Vesterålen. Digitalt samarbeider dei med Vesterålen Online (VOL), nettavisa for Andøyposten, Vesteraalens Avis og Sortlandavisa. Tidlegare var utfordringa å nå målsettinga for den digital publiseringa slik at samarbeidet kopierte stoffet i papiravisene. Etter avtale har dei inngått avtalar om stoffutveksling seg i mellom. Andøyposten har som målsetting og prioritering å vere leiande innan viktige nærings-område, som Forsvaret, romfart og fiskeri, men også å vere nært på kvardagslivet og formidle store og små hendingar i lokalsamfunnet. Andøyposten har brukt store ressursar for å sette fokus på fadesen dei ansvarlege har gjort med snuoperasjonen slik at Forsvaret likevel ikkje skal operere frå Andenes. Dette er eit vere eller ikkje vere for om Andenes blir eit utradert lokalsamfunn. Andøyposten er, vil og må vere vaktbikkje for lokale ansvarlege politikarar og andre samfunnsaktørar. Men lat ikkje dette gå ut over gleda og feiringa av eiget 40-årsjubileum – gratulerar!

Folkebladet (Finnsnes) dekkjer Lavangen, Salangen, Sørreisa, Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken, Bardu og Målselv. Folkebladet har hatt eit godt år der brukartalet har auka til 11.000, og opplaget på papiravisa ligg tett oppunder 6.000. Brukarinntektene var større enn reklameinntektene for andre gong i avisas 54-årige historie. Med dette blir dei det største mediehuset i regionen og satsar tungt på digital utvikling. Med ein produksjon på tre TV-innslag på Folkebladet-TV i døgnet – og strauming – er dei ein av dei største på nettTV-produksjon blant mediehusa i Polaris Media, og eitt av tre nye abonnement kom frå TV-innslag/direktesendingane. Papiravisa er fortsatt svært viktig og står for 2/3 av inntektene – i tillegg kjem den intense „matvarekrigen” på Finnsnes som gjer at papiravisa Folkebladet framleis kjem ut seks dagar i veka. Dei er med dette det minste mediehuset i landet som kjem som papiravis kvar einaste vekedag. Ikkje nok med det, men underteikna blei distrahert i arbeidet med denne rapporten fordi eg blei sittande og sjå på alle 24 episodane frå Folkebladet-TV av «Tre nøtter for bestemor» at eg oppfordrar avishuset til å selje konseptet til alle andre avishus i Polaris Media!

Framtid i Nord
(FiN) (Storslett) dekkjer dei seks kommunane Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen og Storfjord. Regionen har tidlegare vore prega av to særskilte utfordringar: „møte mellom tre stammar” (kvænsk, samisk og norsk busetting) samt stor fråflytting og lite næringsvekst (frå rapporten for 2014). Så snur ein trend: 2019 blei eit sterkt år for mediehuset. For første gong leverte dei topplinevekst, fekk solid oppgang i sal og opplag og leverte fleire store vellukka sendingar med gode tilbakemeldingar frå publikum. Vi ser at merkevarebygging på lang sikt har gitt gode resultat, og namnet Framtid i Nord har fått likare omdøme og har positive resultat, både når det gjeld økonomi og større opplag. Høgdepunktet i 2019 var den enorme suksessen frå direktesendinga Strongman NM, som kan føre til at FiN også blir med på arrangementet i 2020. Kanskje kan dei få til samarbeid med andre mediehus i Polaris, eit NM med fleire deltakarar frå ulike stader rundt om i det store dekningsområdet. Som Framtid i Nord har oppdaga, gjer det god marknadsføring å skape sendingar med levande bilde som visar lokal kultur direkte, med lokale aktørar og krefter og lokalt støtteapparat.

Harstad Tidende (HT) (Harstad). I sitt 132. år er HT den sentrale arenaen for diskusjon og ordskifte i regionen. Dei gir lesarane relevant informasjon, inspirasjon og irritasjon og skal vere ein kritisk medspelar. Eitt av prosjekta på undersøkande journalistikk var å møte eit førebyggande team som jobba med rusbelasta ungdom, og ungdom som også ville gjere noe med problemet. Folkemøtar blei arrangert, politikarar styrka rusførebyggande team, og politiet intensiverte eigne førebyggande tiltak. I tillegg oppstod Natteravnene i byen. Resultatet var eit prov på at undersøkande journalistikk endrar miljø og kultur i lokalsamfunn. I tillegg gjorde avisa ei gransking av kjeldebruk, som viste at 70 % av kjeldene i HT er menn. Granskingar held fram, og dei har stor tru på at resultata styrkar journalistikk og omdømme. I tillegg har dei etablert ei ekstern referanse- og innspill-gruppe på tre kvinner og tre menn. Avishuset satsa stort på levande bilda, og i 2019 starta arbeidet med ein seks-episodars nettserie som handlar om Sigrid Toresdatter, systera til Tore Hund på Bjarkøy. Serien er primært tenkt for skolane i Harstad, men kan òg publiserast i andre deler av landet. Endeleg får Sigrid den heider ho fortener. Eg ønsker HT tillykke med Prosjekt Sigrid og vidare utvikling av Prosjekt Kjønsbalanse. Kanskje skapar HT ein 6-episodars serie til, om lagnaden til Gjertrud Rasch og systera frå Kveøya.

iTromsø (Tromsø) dekker sentrum og nærområda og gir ut papiravis samt online-utgåver for desktop, tablet og mobil. Fleire redaksjonelle endringar er skjedd. Ny sjefredaktør og administrerande direktør førte til bytte av nyhenderedaktør. Avisa styrka meiningsinnhaldet og kulturdekkinga. I tillegg etablerte avisa ei avdeling for hendingar samt engasjerte eksternhjelp av kjent byprofil. Dette har ført til bruk av gjestekommentatorar, som har vore med på å auke opplaget - og det held fram, trass i nedgang i annonseinntekter knytt til enkeltkundar. Avisa er varsam med å publisere saker i helger og seine kveldar, då desse trekk til seg rasistiske nettroll, og man oppmodar deskvaktene om å være særskilt påpasselege og sjekke kommentarar på Facebook. iTromsø er i ein god stim redaksjonelt, der den politiske dekkinga blir lagt merke til nasjonalt - og dei nemner at avisa sin politiske redaktør blei invitert som ein av tre ekspertar til NRK si valkampsending. I tillegg er dekkinga av nyhende skjerpa. Avishuset har levert godt på saker om lovstridige forhold og opplever oftare at saker dei publiserar først, set dagsorden nasjonalt. Kommentar frå underteikna: Refuserte innlegg: 1401! Sjå nedanfor.

Om innlegg og nett-troll: her følgjer ei oppskrift på korleis ein kan få bukt med nett-trollinga:

Gje sakleg tilbakemelding om kvifor innlegget blir refusert, så forfattaren i alle fall har høve til å endre det – kort sagt: gje konstruktiv kritikk. Folk flest endrar seg når dei blir sett, satt fokus på og får ein ny sjanse. Mange der ute er frustrert og veit ikkje korleis dei skal oppføre seg i offentleg rom. Vis dei med ulike nyansar kva ei respektabel avis krev for å la trolla komme til orde. Endrar dei språk og forståing etter kl 23? Eller i helgene? Utfordre dei i så fall, og send dei ei tilbakemelding à la:

Ditt innlegg er blitt refusert fordi det er
A: usakleg. B: usant. C: lite reflektert. D: sårende.

Vi tar gjerne imot eit nytt innlegg der du
A: modererer. B: undersøker fakta. C: ikke er diskriminerende
D: vinkler synspunktene dine med tanke på at den andre siden også har følelser.

Det kan jo vere spennande å sjå kva som skjer då?


Vesterålen online (VOL) I tre år har Vesterålen Online vore det einaste heildigitale mediehuset i Polaris Media. Dei starta i 2017 med betalte nyhende, og ut året 2019 hadde brukarmassen nådd 3.700 betalande lesarar. Dette er ei flott samanstilling av små aviser som slår seg saman og går online. VOL satsar mykje på strauming og overførar fleire hendingar med gode resultat. Underteikna ser at aktiviteten når det gjeld innlegg på nett i januar 2020 er på 730. Det seier ein god del om interesse og aktivitet frå brukarane. VOL har satt seg som mål å dekke heile regionen, vere først ute med dei viktigaste sakene og forme dei i eit Vesterålen-perspektiv. I 2019 skjedde store endringar i dei redaksjonelle prioriteringene, med nedtoning av kulturstoff, som no er blitt ei oppgåve for annonseavdelinga. Underteikna kommenterar: Dette kan bety at regionen går glipp av kunstnarar som ikkje har råd til å kjøpe annonsar, og som derfor ikkje får publikum til kunstopplevingar som intime konsertar, cabaret o.a. Noe må ein gje att for å halde lokalkulturen ved like. Men det viktigaste for dei fleste mediehus er at talet på abonnement stig, og sist i fjor sette VOL fleire rekordar for betalte pluss-saker, som har fortsatt i år. I 2019 produserte dei mange straumingar i samarbeid med andre Polaris-bedrifter og A-media.


Med helsing frå Kine Hellebust, med mottoet: Alle kan alltid bli betre til å meine noe om ulike saker!



Dilemmaene som profesjonelle redaksjoner ikke slipper unna

Av Svein Brurås

Når en dramatisk hendelse skjer i nærmiljøet, står lokalavisa overfor vanskelige presseetiske spørsmål. Hvor tett på kan vi gå? Hvor detaljert kan vi skildre et ulykkessted? Kan vi intervjue de involverte? Kan vi gå ut med navn? Kan vi bruke bilder fra sosiale medier?
Mange av Polaris-avisene forteller i sine årsrapporter om utfordringer av denne type, gjerne knyttet til dekning av tragiske hendelser. Noen har i året som gikk stått overfor katastrofer av stort omfang, andre har dekket kriminelle forhold eller ulykker av mindre omfang, men som likevel kan være journalistisk krevende.

Når ulike hensyn står mot hverandre

 
Publikum ønsker rask informasjon om dramatiske hendelser nær dem. Når ryktene går, når spørsmål og antakelser deles i sosiale medier, når folk er usikre og bekymret - da søker de til lokalavisa for å få bekreftelse og korrekt informasjon. Dette skal avisa gi dem, og det skal skje raskt.
Men informasjonen må kvalitetssikres. Det er tross alt stedets profesjonelle nyhetsmedium vi snakker om. Opplysninger skal kontrolleres, og kildekritikk skal utøves. Ikke minst skal hensynet til de involverte ivaretas. Mennesker som plutselig befinner seg i en sårbar situasjon, trenger beskyttelse.
Ulike hensyn kan trekke i hver sin retning. Ikke sjelden står etiske forpliktelser mot hverandre. Informasjonsoppgaven trekker i én retning, mens personvernhensyn trekker i en annen retning. Redaksjonene opplever at etikken ikke alltid handler om rett vs. galt, men det handler noen ganger om rett vs. rett: Hvordan avveier vi to hensyn som begge er viktige, men som trekker hver sin vei?
Mange av Polaris-avisene trekker fram dette dilemmaet i sine årsrapporter for 2018. Hvordan avveie mellom informasjonsoppgaven og personvernet? Sakene kan være svært ulike. En straffesak i Tingretten skal dekkes. En anmeldelse bør omtales – eller bør den egentlig det? En stygg trafikkulykke må dekkes, en medarbeider er på stedet og tar bilder. En mobbesak ved en skole er meldt til Fylkesmannen. Politiet etterforsker en sak om seksuelle overgrep. Det oppstår folkesnakk om at en ordførerkandidat har en gammel straffesak i sin bagasje. I alle disse eksemplene – som er hentet fra årsrapportene - må avveiningen gjøres mellom på den ene side å informere raskt og fyldig, og på den annen side ivareta berørtes personvern.
Punktene i Vær Varsom-plakaten hjelper et stykke på vei, men de gir ikke noe fasitsvar i den enkelte situasjon. Hver sak er unik. Derfor må refleksjonen om de etiske valg finne sted, selv når det er travelt. Redaksjonen må selv gå gjennom argumentene for den ene eller den andre løsningen, vurdere vekten av de ulike hensyn, og finne den beste avveiningen. Hva veier tyngst, og hva bør veie litt mindre? Her kreves det skjønn, dømmekraft, innlevelse og journalistisk erfaring, kanskje også lokalkunnskap – og kreativitet. Det finnes sjelden bare to alternativer: publisere eller ikke publisere. Ofte finnes den beste løsningen et sted imellom, der ulike hensyn blir ivaretatt.

Kildeutvalgets rapport

 
Det går fram av årsrapportene at redaksjonene i Polaris har fått med seg det såkalte Kildeutvalgets rapport. I flere av redaksjonene har utvalgets forslag og påpekninger vært tema for diskusjoner. Kildeutvalget ble opprettet av Norsk Presseforbund i kjølvannet av den såkalte Bar Vulkan-saken vinteren 2019, men bak dette initiativet ligger det også en bred og årelang diskusjon i norsk presse om sitatpraksis og sitatregler, om presisjon og nøyaktighet, om avtaler med kilder og om bruk av anonyme kilder.
Når dette skrives, er Kildeutvalgets rapport ute på høring. Det er ikke utenkelig at rapporten etter hvert vil føre til endringer i Vær Varsom-plakaten. Rapporten avspeiler en journalistfaglig utvikling i norsk presse som alle redaktørstyrte medier bør henge med på, og det er derfor positivt at flere redaksjoner i Polaris-familien allerede har gått gjennom rapportens innhold og diskutert den internt. Rapporten er på 70 sider – akkurat passe til at hver medarbeider i en liten redaksjon kan sette seg inn i og presentere sin del av rapporten på et to-timers redaksjonsseminar.

Den vanskelige uavhengigheten

 
Den publisistiske plattformen for Polaris-avisene er ganske ambisiøs, slik den er formulert i konsernets vedtekter. Etter at vedtektenes § 3 har slått fast den redaksjonelle friheten, uavhengigheten og integriteten, heter det: «Selskapets medier har en forpliktelse overfor sine lesere, seere, lyttere og brukere om å stå for en nyhetsformidling som er fri for bindinger, åpen for meningsmangfold og på vakt mot maktmisbruk.»
Dette er ganske krevende formuleringer for en lokalavis-redaktør. Det tilsynelatende enkleste punktet er være «åpen for meningsmangfold», noe alle selvsagt ønsker å være, men selv dette kan være vanskelig når tunge aksjonsgrupper forventer lokalavisens helhjertede støtte til sin sak. Lokalavisas oppgave er ikke å gå i allianse med grupper i lokalsamfunnet, men det er en viktig oppgave å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk. Å være «på vakt mot maktmisbruk» er også en selvfølge for en profesjonell avis, men man blir ikke populær i alle kretser når man retter et kritisk søkelys mot maktpersoner i dekningsområdet. Vrient er det også å være «fri for bindinger» i et lokalsamfunn der man har relasjoner i alle retninger, og der det ikke er til å unngå at man møter sine kilder også i ikke-profesjonell sammenheng. Når man er redaktør eller journalist og samtidig en aktiv samfunnsborger i lokalsamfunnet, kan det være vanskelig å unngå dobbeltroller og interessekonflikter. Men å unngå dette er altså hva som kreves, og det gjelder alle redaktørstyrte medier.
Integritetskravene er ikke mindre for en lokalavis-redaktør enn for VG-redaktøren. Dette ble slått fast da Pressens Faglige Utvalg for noen måneder siden behandlet en klagesak mot en lokalavis, der habilitet og integritet var tema. Det ble spurt om man ikke bør lempe litt til kravene for lokalaviser, fordi redaktører og journalister lever jo sine liv midt i avisas nedslagsfelt, og de kan jo ikke isolere seg helt heller. Det sistnevnte er selvsagt sant: alle har rett til et sosial liv – hvis ikke, ville man trolig ha vært en dårlig journalist eller redaktør. Men det du engasjerer deg i som privatperson, kan få konsekvenser for hvilke saker du kan ha journalistisk ansvar for. Og kravene til habilitet og integritet er de samme for alle profesjonelle journalister og redaktører, det ble slått fast både i PFU-møtet og av lokalavis-redaktører som deltok i debatten i etterkant.
Årsrapportene for Polaris-avisene gir mange eksempler på hvordan redaktørene reflekterer rundt den redaksjonelle uavhengigheten, og hvordan de arbeider for å ivareta sin og redaksjonens integritet. Rolleforståelse er viktig, det er et kjennetegn på profesjonalitet. Lokalavisen mottar både kjeft og applaus, - det er som det skal være, det ville vært bekymringsfullt om den bare mottok det siste.

Sosiale medier og det digitale rom

Av Henrik Syse, leder av stiftelsen

Én av milepælene i den moderne litteraturen om digitalisering og kunstig intelligens, boken Human Compatible av Stuart Russell fra 2019, er på samme tid en håpefull historie om hva de nåværende og kommende datarevolusjoner kan bety for menneskeheten og samfunnet, og en skremmende advarsel om hvordan denne fremvoksende teknologien kan bli så uendelig mye mektigere og sterkere enn vi kan forestille oss i dag, Kanskje kan vi rett og slett miste kontrollen. Det vi står overfor, kan sammenlignes med muligheten for en invasjon av vesener fra en annen verden, sier Russell, med den forskjell at vi har skapt disse vesenene selv. Hvordan kan vi klare å kontrollere dem på godt vis? Hvilke mål setter vi for dem? Kan de faktisk bli så effektive og selvlærende at de truer oss?

Veien kan synes lang fra disse eksistensielle, filosofiske og teknologisk komplekse spekulasjonene til de høyst hverdagslige sosiale medier og deres rolle i mediehusenes daglige virke. Men etter hvert som det digitale rommet utvikler seg videre – i et rasende tempo – står vi i stadig større grad overfor problemstillinger vi slett ikke har tenkt gjennom, og som ligner på dem jeg skisserte ovenfor. Det er på høy tid at vi reflekterer over slike problemstillingene i større dybde og bredde. Riktignok er det vanskelig å debattere det man ikke helt vet hva er. Men la oss i det minste ta utgangspunkt i det vi vet, og der vi er i dag.

«Den utydelige kilde»

Mange av Polaris’ aviser er tydelige på – og glade for – at de bruker sosiale medier som kilder. Kommentarene til Polarisstiftelsens spørsmål viser dette på godt vis. På disse mangfoldige sosiale mediearenaene annonseres arrangementer og deles bilder, samtidig som interessante personer oppdaterer sin personlige status, og ivrige debattanter får steder der de kan både figurere og fabulere, til glede også for de tradisjonelle mediene.
Parallelt med dette er det vokst frem en bred enighet om at informasjon hentet fra slike kilder, skal brukes kun dersom nettstedet – for eksempel en Facebook-side – eksplisitt er offentlig, eller alternativt dersom man har innhentet samtykke fra den som har lagt saken ut, så vel som fra den saken gjelder. Selv på offentlige sosiale medier kan det være mange bilder og mye annet stoff som angår mennesker som aldri har avgitt noe samtykke til at de utsettes for offentlighet. Det betyr at også stoff fra åpne, offentlige sider skal behandles og brukes med varsomhet.
Selv med stor varsomhet kan man imidlertid gå i baret i møte med disse nye teknologiene og kanalene. Falske identiteter og løgnaktige historier er riktignok intet nytt i vår verden. Men når disse kan presenteres på en proft utseende nettside, tilsynelatende med kontaktinformasjon til dem som har produsert siden, som endog raskt svarer på epost at dette er informasjon som gjerne kan brukes, er det vanskelig – antakelig langt vanskeligere enn før – for en journalist i tidsnød å vite når alarmbjellene skal gå av. Vi vet jo at det finnes «trollfabrikker» i vår verden som ser det som sin ene oppgave å fabrikkere polariserende, hardtslående, skarpe og tilsynelatende troverdige historier. Disse kan i sin tur spre seg som ild i tørt gress fordi, for eksempel, en viss ideologisk gruppering anser historiene for å være nyttige og derfor svært gjerne vil spre dem bredt og vidt. I en slik verden er det ikke lett å være presseorgan og vite med sikkerhet hva som er troverdig, og hva som krever langt grundigere sjekk.
Med den nyeste «deepfake»-teknologien kan endog videoer fabrikkeres – snart sikkert også direkteoverførte samtaler og sendinger – der det virkelig ser ut som om den man ser eller hører, er et fullstendig kjent ansikt eller en autoritativ og anerkjent person, men der det egentlig er en helt annen som snakker. Hvordan skal man da utøve kildekritikk?
For en lokalavis i det daglige er kanskje de lokale stemmer, ansikter og kanaler så gjennomsiktige og kjente at faren for å bli lurt trill rundt er begrenset. Straks man går utenfor de kjente kretser, blir farvannet raskt uryddigere.
Vi har allerede vendt oss så grundig til både Facebook og Instagram at vi opplever dem som kjente, trygge og transparente. Men de teknologiske muligheter som er tilgjengelige – og som stadig utvikler seg videre – for underliggende manipulering av og innenfor disse mediene, er så store og påtagelige at vi må være på vakt. «Utydelige» kilder på nettsider og sosiale medier, kilder vi rett og slett ikke vet hvem er, kan noen ganger være viktige leverandører av informasjon og vinklinger. Og de kan samtidig lure oss grundig. Sjansene for at det sistnevnte skjer, blir stadig større jo mer teknologien utvikler seg.

Sosiale medier vs. «MSM»

For mange er sosiale medier i dag den fremste innfallsport til nyheter og nyhetsformidlere. Et medielandskap preget av lojale brukere med faste abonnementer og stabile medievaner forandres til et smørbrødbord av linker og tibud, der man plukker fritt fra et utall medieaktører.
Så er det likevel ikke så enkelt at dette gir mer frihet og valg, og ferdig med deg. Bevisst og ubevisst underlegger vi oss algoritmer som gjør at nyheter og oppslag siles. Til slutt er sjansen stor for at vi primært er innom det vi allerede foretrekker, og den kjente effekten kjent som «ekko-kamre» blir styrket ytterligere.
Men utfordringen stopper ikke der. Mange aktører på nettet profilerer seg mot det man, ofte nedsettende, kaller «mainstream media» (MSM) – det som på norsk kalles «etablerte medier» eller «hovedstrømsmedier». Alternative mediekilder, ofte formidlet gjennom sosiale mediekanaler, tilbyr et innhold som ikke er underlagt tradisjonelle mediers presseetiske krav til saklighet, omtanke, tilsvar, faktasjekk og bredde. Deres grunnleggende filosofi er ikke sjelden at de gjør opprør mot en elitepreget eller konsensuspreget kultur – og tilbyr et mer sannferdig og slagkraftig alternativ.
Avisene og mediehusene under Polaris-paraplyen representerer selvsagt MSM. Hvordan skal slike medier forholde seg til en verden der den enkelte kan være sin egen redaktør – ved å hente noe herfra og noe derfra – og der de redaktørstyrte medier regelmessig blir anklaget for å tilhøre en snever elite som man ikke skal stole på?
Det finnes selvfølgelig intet enkelt svar på spørsmålet, men noe av svaret må ligge i de følgende tre stikkord: kvalitet, nærhet og redelighet.
For det første: kvaliteten. Mediehus som over tid leverer produkter som brukerne gjenkjenner som troverdige og etterrettelige, og som fremstår som gjennomarbeidede og ettertraktelsesverdige rett og slett på grunn av sin åpenbare soliditet, vil forhåpentlig alltid ha en plass i et åpent marked. Den kortsiktige gevinst av slik kvalitet er ikke alltid like tydelig, men over tid må innholdsleverandører som brukerne vet at de kan stole på, antas å ha en fordel fremfor mer kortsiktige aktører.
For det andre: nærheten. Det er alltid godt å kjenne seg igjen i det som blir skrevet, særlig om saker og steder man selv kjenner eller har et forhold til. Medier som formidler saker som man overhodet ikke opplever angår en, eller som ikke synes å lytte til eller reflektere kunnskapene eller interessene til sine brukere, vil lett oppleves å være langt unna, selv om de publiseres i bygda eller byen man bor i, og kanskje har et navn som skal signalisere nærhet og tilhørighet. De alternative mediekanalenes store argument mot de mer tradisjonelle medier, er at de er mer fleksible og sannferdige, samtidig som de er nærere og mindre isolerte. Tradisjonelle medier som skal overleve i en slik konkurransesituasjon, må vise at det forholder seg stikk motsatt.
Og for det tredje: opplevelsen av redelighet. Som mangeårig medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU) vet jeg hvor mye det betyr at mennesker – både dem det skrives og publiseres om, og dem det skrives og publiseres til – opplever at de blir behandlet med skikkelighet og redelighet. Rettferdig og balansert dekning av vanskelige saker, god kontakt med dem som er uenige, som blir kritisert eller som klager på mediets fremferd, og ikke minst en tydelig invitasjon til dialog om ens eget mediums styrker og svakheter, er alle elementer som sender signaler om redelighet. I en tid med mye usikkerhet og mange radikale endringer i samfunnet, og ikke minst det mange opplever som en brutal tone i mange av samfunnets ordskifter, er det min tese at en slik grunnleggende redelighet vil bli satt stadig større pris på.

«Human in the loop»


I mye av litteraturen om kunstig intelligens og digitalisering brukes begrepet «human in the loop» – mennesket i kretsløpet – som et begrep for noe man ikke må miste. Poenget er at grunnleggende menneskelige kvaliteter, som kontroll, nærhet, empati, sympati, evnen til å reflektere, evnen til å si unnskyld og evnen til å lytte og korrigere, må være integrerte deler av de stadig mer digitaliserte prosesser. Deri ligger kanskje vår største utfordring.
Jeg snakket nylig med en som for ikke lenge siden var blitt enke. I kjølvannet av mannens død skulle hun prøve å avvikle eller overføre hans mange digitale abonnementer. Jakten på å finne mennesker hun faktisk kunne snakke rolig og ordentlig med – når passord ikke fungerte, eller sider ikke var tilgjengelige – opplevdes så vanskelig og til tider nedverdigende at hun ble helt nedbrutt i en allerede tøff situasjon. I stedet for å bli vist videre til enda en upersonlig nettside ønsket hun seg et dannet og vennlig menneske som kunne si «kondolerer», og deretter på høflig, raskt og ubyråkratisk vis endre abonnementet eller kansellere den uønskede fakturaen.
Kort sagt: hun opplevde å være del av et stort kretsløp med altfor få nærværende og empatiske mennesker.
En moderne medievirkelighet, også for «mainstream media», blir stadig mer digitalisert og, for mange tjenesters del, automatisert. Bærekraftige medier under Polaris-paraplyen må være med på den utviklingen, men aldri på en slik måte at mennesket – den nære, gode menneskelige kontakten – forsvinner fra det store, komplekse kretsløpet. Rapportene fra Polaris’ mediehus for 2019 tyder godt, men viser også behovet for en stor bevissthet rundt nettopp disse problemstillingene.

Legg til i min rapport

Legg til i min rapport

Polarisprisene 2017

LEVENDE BILDER

Levende bilder har en viktig plass i nyhetsformidlingen hos alle avishus. Årets vinner i kategorien levende bilder, har laget en historie der vi får et innblikk i en verden som for de fleste er ukjent. Ikke bare er historien interessant og lærerik. Men vinnerne har også løst det visuelle med tanke på andre plattformer enn bare PC. Vinnerne har tatt tilpasset fortellinga for alle plattformer, i en tid der de fleste konsumerer nyheter gjennom mobilen. Historien er godt løst journalistisk og teknisk. Prisen gikk til Rune Petter Ness, Charlotte Sundberg og Jonas Nilsson for «Kikkhull» 

KOMMENTARPRIS

Denne kommentaren tar for seg triste tabu og blodig alvor. Dessuten gjelder dette for halve jordens befolkning, men er sjelden omtalt. Med stødig penn og stort engasjement skriver journalisten om menstruasjon, både i et globalt- og nasjonalt perspektiv. Hederlig omtale går til Elisabeth Solvang i Sunnmørsposten for «Flaue knis, triste tabu og blodig alvor».


Hvorfor er dette tragiske fenomenet så omfattende i verdens lykkeligste land? Hvorfor står det ingen ting om dette i partiprogrammene i Norge? Tragedien berører hundretusener av nordmenn i alle samfunnslag, skriver forfatteren av denne engasjerende kommentaren om selvmord. Hederlig omtale går til Egon Holstad i iTromsø for «Folk tar sine liv i verdens lykkeligste land».

Det er ikke alltid så lett å henge med når politikerne håndterer anbud. Like fullt er det et område som trenger et kritisk søkelys. Ikke bare gjennom nyhetssaker, men også gjennom tydelige stemmer. Forfatteren av denne kommentarserien følger Fylkesrådets behandling av innkomne anbud for bygging av ny bru med en solid penn. Politikerne i Nord-Trøndelag slipper ikke unna at de velger å forkaste et anbud som er 40 millioner kroner lavere enn neste, bare fordi det kommer fra Kina. Kommentarprisen går til Morten Langfeldt Dahlback i Adresseavisen for Kinesiske anbud i Nord-Trøndelag.
 

NYHETSPRIS LITEN AVIS

Det spesielle i denne saken er måten den er løst på. Tema har mange tatt i, men ikke på denne måten. Ved hjelp av imponerende interaktivitet og pedagogisk journalistikk har avisen gitt leserne innsikt i en massiv, global problemstilling ved hjelp av videoer, grafikk nær journalistikk og bidrag fra folk. Visuelt ble dette blant annet eksemplifisert gjennom et enormt søppelberg. Arbeidere plukket 120.000 liter plast på en måned, filmet og dokumentert.
Hederlig omtale går til Cecilie Brurok og Lars Otto Eide i Hitra-Frøya for "Blir vi forgifta"

Noen institusjoner er helligere og utfordres sjeldnere enn andre med innsynsbegjæringer og ønske om kikk i korrespondanse fra journalister. Her har redaksjonen gått inn en praksis som har satt seg over tid, men selvsagt forbeholdt samfunnstopper. Saken har en betydelig økonomisk side der bruk av offentlige penger settes på dagsorden. Journalisten har heller ikke latt seg stoppe av en uvillig informasjonsavdeling, men snarere blitt mer motivert til å få ut listen på over 1000 navn som sto på teaterets invitasjonsliste. Hederlig omtale går til Martin Lægland, ITromsø for "Hålogaland teaters gratisbilletter til samfunnstopper"


Vinneren har dokumentert en betent sak i lokalsamfunnet gjennom en nitidig, kronologisk og detaljert gjennomgang av saken i en årrekke. Ved hjelp av innsyn i avtaler og offentlighøring av dokumenter, intervjuer, tilsvar og pedagogiske juridiske grep får leserne oversikt over saken og ikke minst persongalleriet. Saken har en betydelig økonomisk side gjennom attraktiv natur og historiske bygninger og involverer kommune og fylkeskommune. Det er alltid vanskelig for en lokalavis å gå inn i maktkonflikter fordi nærheten til både kilder og involverte spiller en stor rolle. Avisen håndterte dette utmerket, og selv om saken kanskje kunne vært redigert litt strammere var det ingen tvil om vinneren i kategorien Nyhetspris liten avis går til Bente Milde i Brønnøysund Avis for "Sømnesøya"

 

 FOTOPRIS

 Det var en sterk foto kategori i år. Med mange gode bidrag, også fra de mindre avisene.
Storparten av bildene er tatt lokalt, men også i år var det ett par deltagende bilder utenfor Norges grenser.

Juryen valgte å dele ut to hederlige omtaler.
Den første hederlige omtalen går til ett bilde som går rett inn i en av årets store nyhetshendelser.
Bildet viser hva som skjer når vi mennesker ikke tar hensyn til naturen rundt oss.
Prisen går til Ståle Wattø fra Sunnmørsposten for -Plast dreper.

Den neste hederlige omtalen går til ett bildet som fanger en uvanlig situasjon. Bildet er velkomponert og viser en dramatisk og litt absurd situasjon på samme tid. Mannen bak i båten viser liten interesse for dramatikken som utspiller seg mellom rein og mann rett foran nesen hans.
En velfortjent hederlig omtale går til Johan Arnt Nesgård fra Trønder-Avisa for -Reddet Rein.

Vinneren i kategori foto er en som har brukt tid og viser innlevelse i ett barns ventetid. Han har fulgt henne over lengre tid og han har klart å formidle de mange følelsene som utspiller seg i den lille kroppen. Det er totalt åtte bilder i serien og alle bildene er sterke.
Imponerende!
Gratulerer til årets vinner Rune Petter Ness i Adressa med -Hjertebarn!

REPORTASJEPRIS

Diagnose pårørende: Journalisten kommer svært tett på intervjuobjektene, og klarer gjennom sitt gode språk og følsomme fremstilling å skape en journalistikk som er gripende og engasjerende, uten noen gang å henfalle til svulstige formuleringer eller sentimentale bilder. Dette er nakent og brutalt ærlig. Historiene formidles med klokskap og respekt for menneskene som åpner opp for sine innerste tanker og følelser.
Hederlig omtale til Hilde Østmoe, Adresseavisen for "Diagnose pårørende"

Mysteriet Olaf Ottersbo: Mysterier har alltid fascinert oss. Men det er sjelden at journalister bruker så store ressurser som i denne saken for å finne ut hva som virkelig skjedde. Gjennom grundige og detaljerte undersøkelser avdekkes en historie som fenger leseren fra første øyeblikk. Den er medrivende fortalt, vi følger journalistenes intense jakt på sannheten om et menneske som forsvant for alltid. Hederlig omtale til Erik Eikebrokk og Alexander Killingberg i Fosna-Folket. for "Mysteriet Olaf Ottersbo"

Vinner, reportasjeprisen: Noen ganger klarer journalister å finne ut hva som skjer i et ungt sinn som er helt overbevist om at den eneste måten verden kan endres på er gjennom å drepe andre mennesker. Når man trenger dypt inn i nettets mørkeste kroker, stiller det store krav til hvordan datasikkerhet og kildevern skal håndteres. De presseetiske utfordringene står i kø. Juryen er dypt imponert over en journalistikk som avdekker så grundig. Historiene som formidles her er skremmende, men de har som mål å opplyse oss om hvorfor noen mennesker hater som voldsomt og er så besatte. Vinner av reportasjeprisen er Jonas Alsaker Vikan, Kjerstin Rabås, Richard Sagen, Jonas Nilsson og Espen Bakken i Adresseavisen for "Datakonvertittene"

 

NYHETSPRIS STOR AVIS

Journalistene som jobbet med denne saken ble beskyldt for å være kunnskapsløse, manipulerende, uten juridisk kompetanse og som bedrev ukultur ved å formidle Fake News. På tross av sterk motstand gav de seg ikke. Kritikken mot dem stilnet da de kunne dokumentere samrøre mellom private utbyggere og en Ap-topp som i skjul hadde inngått en avtale for å påvirke utfallet i denne reguleringssaken. Hederlig omtale går til Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise i Adresseavisen for «Kystadavtalen».


Gjennom omfattende journalistiske metoder viser denne saken at selv forholdsvis små redaksjoner kan gjennomføre store og viktige prosjekt på en imponerende måte. Her blir det satt fokus på noen av samfunnets svakeste og mest krevende klienter som er bosatt i institusjonslignende senter ofte langt fra hjemkommunen – eid av private som har tjent seg rike for å utføre tjenester for det offentlige. Avisen lar oss komme på innsiden av dette systemet og vi blir kjent med noen av brukerne. Hederlig omtale går til Anders Nordmeland, Johan Prestvik og Marius Langfjord i Trønder-Avisa for «De umulige sakene».


Pressen skal beskytte enkeltpersoner mot overgrep, men hva når disse står bak noen av de styggeste forbrytelsene et samfunn kan tenke seg? Er det da nødvendig å stille spørsmål ved politiets metodebruk? Det gjorde disse journalistene. Gjennom kreativt kildesøk på nett, dokumentinnsyn i inn- og utland og systematisk kontakt med utenlandske journalister, avdekket de at 43 nordmenn hadde blitt utsatt for hacking fra amerikanske FBI, en metode som er ulovlig for norsk politi. Materiale fra hackingen skaffet politiet i Norge avgjørende bevis for at nordmennene hadde vært inne på verdens verste overgrepsbildenettsted, og ble grunnlaget for videre straffeforfølgning.
- Ingen går i fakkeltog for disse folkene her, uttalte en av journalistene i denne saken. Desto viktigere at pressen tar tak i det. Nyhetsprisen stor avis går til Jonas Alsaker Vikan, Pål Solberg og Simen Granviken i Adresseavisen for Grenseløs

Legg til i min rapport